Det kan være en vanskelig utfordring å takle et barn som har utagerende atferd. Det er ikke uvanlig at et barn har perioder med raseri, men det kan være vanskelig å finne grensen mellom helt vanlig utagerende atferd og en atferd som har større alvorlighetsgrad. Noe som skiller vanlig utagerende atferd fra problematferd, er hvor ofte og alvorlig denne atferden er. Det er helt vanlig at barn tester grenser innimellom, det er en del av barnets utvikling. Der i mot kan det vært mer bekymringsfullt når atferden oppstår i flere situasjoner og er hyppig. Når et barn har en såkalt problematferd, kan han/hun streve mye med å roe seg ned når de er sinte. Har barnet det vanskelig, men sjelden eller aldri tar kontakt med voksne, kan det være at barnet har liten tillit til at det finnes hjelp å få.
Hvordan kan man løse dette?
For å kunne forstå problematferden må man tenke over hva atferden kan skyldes, og hvordan kan en voksen hjelpe barnet med å få det bedre. Det kan være flere årsaker til at barnet har en vanskelig atferd, noen ganger kan årsaken være utrygghet eller indre uro. Da kan barnet trenge hjelp av en voksen til håndtere sin atferd. Det er viktig at den voksne og barnet har en god dialog. Ved å stille spørsmål som "Hva ville du gjort om noen gjorde det med deg?", gir det barnet selvinnsikt og mulighet for at barnet kan styre seg selv. Noen av tegnene på problematferd i barnehage eller i skole kan være at barnet slår andre barn, har en utagerende atferd, barnet vil ikke følge beskjeder eller har ofte aggresive utbrudd. Det kan være lurt å sette inn tiltak så tidlig som mulig når man ser problematferd hos et barn. For å kunne hjelpe barnet med å endre atferden sin må man se hele barnet, og ikke kun problematferden. Flere barn strever med en problematisk utagerende atferd, men de roer seg ofte ned når voksne viser at de bryr seg og er der for dem. Hvis det er kun atferden til barnet som får oppmerksomhet, blir vanskelig å få endret på den. Det viser seg ofte at problematferd er et symptom på at det er noe som er galt. Det å skille mellom barnets utagerende atferd og personen bak, kan være fordelaktig. Den voksne bør vise barnet at atferden ikke aksepteres, men følelsen bak hele atferden aksepteres.